Hvordan skal man forholde seg når man opplever at den andre parten er "vinglete" og utydelig? Jeg mener, når man først får høre at man er hennes "ridder på den hvite hest", man har fantastisk fin sex og alt virker varmt og godt for deretter å bli mer avmålt og kjølig. Jeg vet nok at det ikke finnes noe fullgodt svar på sånne svingninger, og vi opplever dem nok alle nå og da. Og det er selvsagt naturlig og menneskelig at vi alle har våre faser hvor vi både er sikre og tvilende. Jeg er sammen med ei flott jente som har et barn fra et tidligere forhold, hun har valgt å involvere meg med barnet, og barnet er (slik jeg oppfatter det og etter hva som er blitt meg fortalt) veldig begeistret for meg. Vi bor hver for oss pr. idag. Vi har snakket om å skaffe oss noe felles, det var faktisk hennes idé, men siden har den idéen havnet noen steg tilbake. Dermed ønsker ikke jeg å gripe fatt i den igjen i frykt for at det skal skape et press på henne. Kanskje burde jeg gjøre det? Vi hadde det veldig flott inntil jeg plutselig en kveld fikk en sms fra henne der det stod at hun følte at tingene hadde godt for langt for fort, at hun ikke var klar for et seriøst forhold, men at vi skulle se hverandre, snakke sammen osv. Hun måtte være fri osv osv. Jeg valgte og ikke gjøre noe stort nummer ut av det, lot henne være en stund, gav henne tid og rom for seg selv så hun kunne få tingene litt på avstand. Det skal sies at jeg hadde følt litt "kulde" de siste par ukene før den sms´en kom, og at det virket vanskelig å få henne med på ting. Men jeg hadde samtidig i tankene at hun hadde et lite barn og at hun skulle ha eksamener, jobbet osv. Jeg forsøkte meg etter noen uker med stillhet og litt kontakt innimellom med noen sms´er hvor jeg gav henne signaler om hva hun betydde for meg...ispedd noen små hentydninger om fysisk aktivitet. Hun svarte to ganger at det ikke skulle være noe annet enn vennskap mellom oss. Jeg hadde vanskelig for å godta det, men gav ikke uttrykk for det. Jeg lot henne rett og slett få mer tid. Det verste man kan gjøre er vel å være kleggete og innpåsliten når tingene er litt på hell? Det føler i allefall jeg.Jeg vil ikke bidra til at hun blir irritert og helt mister troen på meg som mann, og på min egen trygghet. Vi har hatt sex igjen i etterkant (til tross for at vi kun skulle være venner...!), og hun har hatt meg hos seg når far til hennes barn har villet diskutere samværsordning med henne. Jeg får stadig små hint og signaler føler jeg om at det likevel er oss men hun sier det ikke direkte...jeg bare føler at hun vil det skal være oss to (tre) men at det kanskje er alt ansvaret hun er nedlesset med (barn, skole og jobb) som får henne til å vingle på denne måten. Er dette et kommunikasjonsproblem eller stikker det mye dypere?

Jeg ønsker innspill fra andre som føler de er i en lignende situasjon og alle andre som mener de kan åpne øynene mine Jeg ønsker virkelig at dette skal få tid til å modne og at det skal bli oss.

På forhånd takk!