vi har vært fra hverandre i 2 år , siden jeg klarte å rote meg borti en annen fyr uten barn. Men nå er det slutt mellom han og jeg og barnefar prøver å finne tonen igjen etter mye slit og dårlig samarbeid. Problemet mitt er at jeg føler meg ikke helt fri fra han. Vi har ikke tenkt å flytte sammen, men ta det med ro og jeg skal flytte for meg selv og han for seg selv. Vi deler på barnet. Det er akkurat som jeg vil forsett med han på grunn av livet blir enklerer når man samarbeider godt og jeg gjør det for barnet skyld. Men .. den store kjærligheten og forelskelsen er der nok ikke. NOe jeg syntes er så utrolig tirst. Jeg g¨r rundt å savner min kjæreste forsatt som jeg bodde sammen med i 2 år-Vi slet og hadde det fint på samme tid, men mest på grunn av barna og dårlig samarbeid med barnefar ble det mye problemer og ansvaret ble lagt på meg. Da han ikke var biologiske far, faller jeg på en amåte som alene mor når vi 4 var sammne, dessuten så syntes jeg han ofte var litt vel strengere mot barna enn det jeg ville. Jeg forlot han. MEn.. herregud. for et savn. JEg har så vondt av å gå i tvil hele tiden. orker ikke mer. Skal jeg være med barnefar på grunn av barn? eller skal jeg kjempe med en kjæreste jeg blir veldig forelska i , men som ikke funker på grunn av barn? det beste her er vel å være alene litt kanskje?