Grad: Ny
Grupper: Medlemmer
Innmeldt: 6/27/2010
Meldinger: 1
[Points]: 3
|
Hei, jeg er ei jente som mistenker at mannen i mitt liv, mannen jeg elsker over alt, er en psykopat, eller har psykopatiske trekk. Har hatt mistanke om dette en god stund, men, har prøvd å overse, lukke øynene for det... jeg elsker han så uendelig mye, og vil ikke leve uten han. Når vi har det bra, har vi det så bra. Og jeg tenker hver gang at jeg overreagerer, tenker for mye, tar feil.. jeg tviler så på meg selv, og blir helt forvirret. Vet nesten ikke hva jeg skal tro lenger, men, den følelsen av at noe skurrer, ikke er som det skal, sitter i bakhodet mitt.. følelsen gir ikke slipp. Desverre.
Vi har vært sammen nå i ca. 2 1/2 år, men ikke bodd sammen. Han skal etter planen flytte hit om noen måneder. Han sier at ting vil roe seg mer, og bli bedre når vi bor sammen.. og jeg vil gjerne tro han. Vil så sterkt at vi skal finne roen sammen, og kunne ha et liv sammen.
Jeg vokste opp med en psykopat, og klarte ikke unnslippe denne personen før jeg var blitt voksen, men, da kuttet jeg alle bånd, og ønsker aldri se den personen igjen i mitt liv. Ble veldig skadet av denne personen, noe som preger meg den dag i dag. Så jeg VET jo så altfor godt hvor mye skade en slik person kan gjøre, men, jeg elsker denne mannen så uendelig mye. Han er min store kjærlighet, og har egentlig vært det siden jeg traff han første gang da jeg var 19, og vi hadde en stormende romanse.
Han har mange av de klassiske tegnene på psykopat, desverre!!! Men, jeg vet hvor bra vi kan ha det, så jeg holder fast i det.. og klarer ikke gi slipp på han. Han har kjørt meg så hardt til tider, at jeg har vært helt utmattet psykisk. Har ikke tall på hvor mange ganger han har gjort det slutt, men, han vil alltid ha meg tilbake. Har funnet ut at når han gjør det slutt, mener han det egentlig ikke. Han bruker det som et pressmiddel. Den siste krangelen vi hadde nå, var at han gjorde noe som jeg opplevde som veldig respektløst overfor meg, og jeg ble veldig såret. Det normale ville vært at han ba om unnskyldning, og ville ønsket å gjøre det godt igjen. Det er iallfall slik jeg ville reagert, om det var omvendt. Men, han ville ikke be om unnskyldning, for han hadde ikke noe å be om unnskyldning for. Jeg kan si at jeg ble såret, men, det har liksom ingenting å si. Han har aldri bedt meg om unnskyldning for noe, enda han har såret meg, og utsatt meg for mange belastninger. Men, han får meg til å føle at det er meg det er noe galt med, fordi jeg reagerer slik, for at jeg vil han skal be om unnskyldning, osv. Han har aldri feil, det er alltid alle andre det er noe med. Det sliter mye, og jeg føler jeg kjemper en håpløs kamp. Jeg vil aldri vinne frem mot han, og han får meg til å tvile på mine normale reaksjoner. Er jeg lei meg, trøster han meg ikke. Jeg tok det opp med han for litt siden, spurte han rett ut om hvorfor han aldri ga meg en klem f.eks om jeg gråt (det er naturlig for meg å gjøre, om den jeg elsker gråter, å ville trøste), men, det virket ikke som det falt han inn... jeg blir forundret, men, han får det til å virke normalt/vanlig.. og jeg tenker at ok, da er det vel slik. Men, jeg savner slike ting i et forhold, for jeg er en veldig følsom person, og trenger at noen er der for meg, og viser omsorg. Jeg sliter endel psykisk, etter en vanskelig oppvekst, noe jeg går til psykolog å får hjelp med. Han vet alt, og hva jeg sliter med.. men likevel kan han behandle meg som han gjør, tar ikke hensyn, bare kjører på. Når han vil noe, skal han få det gjennom, samma hva. Han har alltid rett, alle andre har feil. Så det er nesten nytteløst å diskutere med han, men, jeg gjør det for det, om jeg føler jeg må. Tar jeg opp ting, snakker han meg alltid rundt, eller overkjører meg. Om jeg sier fra om ting, eller vi har en diskusjon, blir han plutselig bare iskald, og overser/ignorerer meg totalt. Har blitt sjokkert, spesielt i starten, over hvordan han kan være overfor meg. Jeg må alltid be om godvær, at ting skal bli bra, og be om unnskyldning. Han gjør ikke det, for han har jo aldri feil. Det er jeg som har feilen i hans øyne, derfor er det jeg som må be om unnskyldning. Jeg kan ende opp med å be om unnskyldning selv om det var hans feil, for fredens skyld, og fordi jeg bare ønsker at ting skal ordne seg. Allerede helt i starten av forholdet, kom han med trusler, og ultimatium for å få hans vilje gjennom. Jeg ga etter for hans krav, og press gang på gang. Når jeg tenker tilbake, fant jeg meg i utrolig mye, og godtok ting som jeg ikke skulle gjort.. men, han gjør at jeg føler jeg ikke har noe annet valg.
Jeg kunne skrevet så mye... det er så uendelig mye, men, jeg stopper her.
Jeg elsker han så mye, og han kan være verdens beste, når vi har det bra.
Noen som har erfaringer, med å leve sammen med en psykopat, er det mulig å ha et liv sammen??? Jeg ønsker sterkt at vi kan fungere, og håper innerst inne at ting vil roe seg, og bli bedre når vi bor sammen. At det blir mer stabilt, og ikke de voldsomme svingningene, for det sliter på, og det er vanskelig å forholde seg til. Han er veldig uforutsigbar, vet egentlig aldri hvor jeg har han, og om når neste lynnedslag komme til å komme.
Håper på seriøse svar.
Klem Tess
|
Grad: Ny
Grupper: Medlemmer
Innmeldt: 7/5/2010
Meldinger: 1
[Points]: 3
|
Jeg bodde sammen med en psykopat i 1,5 år. Vi hadde det VELDIG bra når det var bra, og et helvete når det gikk dårlig - og det gjorde det alt for ofte. Det ble halveis slutt flere ganger, men jeg trodde vi begge ville dette så mye at ting kom til å bli bedre. Problemene bestod bla. i mye unødvendig tåpelig krangling, at han kunne ikke planlegge, fikk aldri gjort det han sa han skulle, økonomiske problemer, ustabilt humør, avtalebrudd, lite engasjert i å skape noe felles, mye drikking osv. Han jobber i utebransjen og kom alltid hjem på morgenkvisten, halvfull og ville aldri ta hensyn til meg eller min datter.
Jeg begynte å tvile på meg selv og tro at det var jeg som var laget problemene, så jeg foreslo også parterapi, men det ville han ikke.
Så ca. 1 måned før det ble slutt flyttet han forøvrig for seg selv, fordi jeg ba han om å flytte ut, selv om vi var enige i å fortsatt være kjærester. Det fungerte delvis, men samtidig var han sikkert enda mer fornøyd siden han nå kunne gjøre mer som han ville.
Så, litt plutselig var det faktisk HAN selv som gjorde det slutt med meg da jeg en dag anklaget (han klaget hele tiden over at jeg var så mistroisk, men jeg hadde jo mine grunner) han for å lyge til meg og i tillegg fant jeg ut at han "kommuniserte" med en annen jente (som ville treffe han på byn) men som han unnlot å fortelle meg om.
Denne gangen forstod jeg at det virkelig var slutt og det gikk veldig hardt inn på meg, såpass at det antakelig utløste en liten depresjon, jeg ble sykemeldt, har fått henvisning til psykolog og antidepressiva, gått ned i vekt osv.. Det er litt over en måned siden det ble slutt, og han har ennå ikke villet snakke med meg. Han avviser meg totalt og oppfører seg svært barnslig (ting han skriver på facebook eller sier til bekjente) og som om det er han som er offeret. Jeg har sagt jeg ønsker å snakke sammen og prøve å være venner, men det er visst ikkje mulig for han.
Men heldigvis begynner jeg å innse at det var det beste og jeg ser nå alle de psykopatiske trekkene han har; som
•Selvoppfatning
Åpne kjennetegn: Selvsikker, uskyldig, offer. Har en følelse av å ha spesielle rettigheter. Selvtilstrekkelig.
Skjulte kjennetegn: Følelse av mindreverd og forvirring omkring selvet. Opplever ofte en indre tomhet. Veksler mellom å synes synd på seg selv og en påfallende mangel på hensyn til seg selv.
•Forholdet til andre
Åpne kjennetegn: Vennlig. Rask til å se andres manipulering; blir lett intim med andre. Har overfladiske og kortvarige forhold. Mangler evnen til å delta ordentlig i grupper eller familieliv. Har bare utnyttende forhold. Mangler evnen til respekt.
Skjulte kjennetegn: Vedvarende mistillit til alle. Ser på andre som uærlige. Mangler empatiske evner. Har en markert forakt for andre. Er upålitelige og uansvarlige, og har en livsstil som er ”parasittær”.
•Sosial tilpasning
Åpne kjennetegn: Sosialt sjarmerende, lekende og spenningsøkende. Kan være interessert i arbeid. Lager ofte store planer og har intense ambisjoner, men få resultater å vise til. Opptatt av status og utseende.
Skjulte kjennetegn: Har lite å vise til av jobb- eller utdanningspapirer. Lider av kronisk kjedsomhet. Mangler mål og planer for fremtiden. Leter etter enkle veier til penger og ære. Søker glede bare ”her og nå”. Lever dobbeltliv
•Kjærlighet og seksualitet
Åpne kjennetegn: Utspekulert, og manipulerende-forførende. Viser vill begeistring som lett svinner.
Skjulte kjennetegn: Uten evne til varig kjærlighet. Uten evne til å se partneren som et eget individ med egne rettigheter, verdier og ønsker.
•Moral, normer og idealer
Åpne kjennetegn: Dyp mangel på ekte skyld og anger. Er ofte patologisk løgnaktige. Har ikke respekt for normer og lover. Lider ofte av spillelidenskap. Har tendenser til bedrageri, falskneri og andre kriminelle handlinger.
Skjulte kjennetegn: Fantastiske og urealistiske forventninger til mangt og meget. Nærer sterk angst for enkelte autoritetspersoner.
•Kognitiv stil
Åpne kjennetegn: Kan synes imponerende og kunnskapsrik. Har ofte et glatt og lett språk; kunst, litteratur og teknisk sjargong benyttes flittig som ”fyllstoff” i samtaler. Er interessert i alt som er nytt. Lærer seg fort kriminelle ferdigheter.
Jeg kjenner meg også igjen i din kjærestes oppførsel. Meg og min eks kranglet om mange ubetydelige ting, som oftes fordi han hisset seg opp... Men det var ALLTID jeg som måtte unnskylde meg og gjøre en innsats for å bli venner igjen. Han var veldig flink til å avvise meg/ignorere meg, feks. ved å la være å ta telefonen, svare på meldinger, gå på et rom for seg selv og sitte å furte, eller stikke av/ut (ofte før jeg fikk snakket ut), uten å si hvor eller når han kom tilbake. Når vi var på ferie kunne han også bare stikke av hvis vi hadde en liten tåpelig krangel som han hadde startet.
Han var ikke fysisk voldelig, men visste akkurat hva han skulle si/gjøre for å sette meg ut psykisk. Foreldrene mine og mange venner prøvde å advare meg, gi meg råd om å bli kvitt han osv. men jeg var for blind av forelskelse til å se problemene.
Da jeg traff han og vi kom sammen, la han ut om hvordan sin daværende ekskjæreste var så gal osv. Han har en sønn med henne, men har hatt store problemer med å få se og ha samvær, nettopp pga. hans dårlige evner til å kommunisere og forstå at hun er skeptisk til han). Men etter hvert har jeg jo skjønt at det var han som er mest gal.
Og nå, når det er slutt mellom oss, hører jeg at han går rundt og legger ut om hvor gal og forferdelig JEG er.
Nei - mitt eneste råd: KOM DEG VEKK FRA HAN! Ikke ha mer med han å gjøre, for han kommer til å bryte deg ned, ødelegge deg og det kommer ALDRI til å bli bedre.
Vet det er kjempevondt... jeg er jo ennå glad og forelsket i han jeg trodde han var, savner han forferdelig, tenker på han 100 ganger til dagen og alt det der, men jeg må bare innse fakta og følge fornuften fra nå av. Og de må du også! Lykke til
|
