jeg har to barn fra et tidligere samboerskap. Vi bodde sammen i 5 år. Hadde masse sex, og han var en kjernekar uten like. Men.. ingen er perfekt , og etter mange år med han, begynte jeg å kjede meg og lengtet etter mer spenning i hverdagen, selv om jeg visste jeg hadde det godt. Det var under disse omstendighetene jeg traff min nye mann og ble så forelsket at jeg dro vekk fra hele familien og gikk rett inn i forholdet med min nye flamme. Jeg var ikke i tvil om at NÅ hadde jeg funnet den STORE kjærligheten. exen som ble igjen med barna skjønte ingenting, han ble skjokkert, bitter, skuffet og alt om hører med i slike faser. Jeg flyttet etterhvert inn sammen med min nye mann og vi var på vei til å etablere oss som samboere og mine 2 barn som jeg 50/50 delt med min ex.

Hverdagen kom og det ble mange tøffe tak, ikke minst samarbeidet med exen og ogå å etablere meg inn i en ny fase med min store flamme. Det var vanskelig på grunn av barna som måtte venne seg til han og han måtte venne eg til ny fam situajon. (han har ingen barn fra før) Jeg klarte ikke å glemme barnefar etthvert og var utro først en gang, deretter løp jeg hjem til ex og sa nå vil jeg tilbake til mitt gamle liv.

Deretter 2 uker senere skjønte jeg ikke meg selv og angret, løp til bake til min store flamme, gråt og ba om tilgivele. Dette har f... meg skjedd 4 ganger og jeg fortalte alt til min nye flamme. Han godtok utrokapene og ville forsette, men forholdet har forverret seg og blitt ødelagt av seg selv, på grunn at han har ingen tillitt til meg mer.Noe som jeg har full fortåelse for.

Men alikevel er han å glad i meg, at han har blitt i dritten. Jeg begynte å lure på er det mulig? Hvor er hans selvrepekt oppi det hele? Andre går jo som regel etter 1. utroskap. Etterhvert som han ble i forholdet krevde han og forventet han at jeg skulle gjøre opp for meg alt det dumme jeg hadde gjort. Han ble "offeret" som trengte trøst og jeg ble den "slemme" som måtte trøste. Neten litt kremmende til tider. Jeg klarte ikke å vise han den tillitten og han ble liksom aldri fornøyd uanett hva jeg sa og gjorde. JEg ble så sliten av disse forventningene jeg ikke strakk til og jeg forsømte barna fremfor han at jeg ikke klarte å gi mer av meg selv. Han tok mer oppmerksomhet enn barna. Jeg måtte prioritere han. Forholdet ble destruktivt. jeg gikk lei.

Nå har jeg gått ifra han og vi skal flytte fra hverandre. Jeg savner han, men vi klarer ikke å få det til i hverdagen med barna og jobb, etc. Jeg tenner heller ikke på han . Og det var ogå et problem. Jeg har innsett at det er ikke noe godt som kommer ut av det forholdet hvis vi forsetter. Det blir bare vondt og vanskelig.

Nå sitter jeg her med barnefar, og vi skal ikke flytte sammen , men vi har et godt sexliv som vi ikke klarer å styre. Vi er gode venner , men tar det forsiktig frem , gradvis. JEg skal flytte for meg selv og det skal bli godt. Det føle befriende der jeg er idag, men savner seff min store flamme, da bruddet er ganske ferskt ennå . , men det kan aldri bli oss. Jeg har ødelagt forholdet 4 ganger. og jeg har tråkket på han , sviket han, huff jeg har dårlig samvittighet. Men det er vel en mening at vi ikke skal være sammen. Jeg klarte ikke å glemme barnefar. Jeg får dårlig samvittighet ovenfor barnefar også , som jeg har på en måte sveket han og. Egentlig forjener jeg ingen av dem . Flere som har erfaringer med dette? jeg ønsker å tilgi meg selv for alt jeg har gjort, men at jeg kunne gjøre noe så brutale ting visste jeg ikke selv.