Hei.
det har nå vært slutt mellom eksen og meg i en uke. vi har vært sammen i 1 1 1/2 år og bodde sammen i det siste halvåret. i begynnelsen hadde vi det perfekt. vi var glade, selvstendige, hadde egne meninger, respekterte og forsto hverandre. vi begynte å snakke om hus, barn, hvor vi skulle bo, om å gifte oss. jeg har aldri vært så lykkelig før og det samme sier eksen. slik var det en lang stund, men etter ca 8-9 måneder skulle jeg reise til utlandet for å studere. kommunikasjonsmidlene var det dårlig med og jeg kunne bare komme meg på nett en dag i uken. jeg var så usikker på meg selv. at han kanskje skulle gå fra meg. finne noen andre på den tiden jeg var borte. dette slet. Min sjalusi og usikkerhet gjorde at jeg alltid måtte spørre og grave. jeg likte plutselig ikke at han gikk ut, dro hjem til sine foreldre eller venner. Jeg ble sjalu på alt. dette gjorde han innesluttet og redd. han ble også sint fordi jeg ikke godtok og ikke klarte å komme meg over det. I hans fortid hadde han vært litt utagerende. festet sykt mye og lå med mange jenter. så jeg klarte heller ikke å snakke skikkelig om det han gjorde før. da jeg kom hjem fortsatte kranglene, men likevel flyttet vi sammen til høsten. siden jeg var ferdig med å studere. vi flyttet til en alt for liten plass hvor han jobbet. jeg begynte på nytt studium, men det var alt for lite forelesninger så jeg ble sittende mye alene. det var vanskelig å få seg venner. Jeg savnet vennene mine jeg hadde der jeg studerte før og ble trist av å tenke på det. jeg prøvde å få meg litt jobb, men det ble for lite. det slik etterhvert at jeg krevde oppmerksomheten hans etter han var ferdig på jobb og hver helg. dette førte til at vi kranglet mye. begge hadde lyst til å reise til venner og familie, men i stede ble vi hjemme for å pleie forholdet. vi skjønte ikke at det beste var at vi savnet hverandre skikkelig.

Etterhvert klarte jeg å komme meg over den usikkerheten og sjalusien på egen hånd. jeg innså at han ikke ville gjøre noe slikt og at jeg måtte stole på han. dette fortalte jeg ikke til han siden det vi kranglet om nå var at han alltid var på jobb og jobbet sene kvelder. men hos han lå det alltid der og ulmet.

den siste uken før det ble slutt fortalte han at han ikke så oss mer. at han var redd for at vi aldri skulle finne tilbake. jeg ba om å få prøve, og han sa ja. jeg var trist fordi jeg følte at jeg allerde hadde mistet han. det var tungt, men jeg visste at jeg måtte være glad for at han også skulle bli det. jeg fikk aldri sjansen. 5 dager etter, kom han hjem og sa at det var slutt. det var et sjokk. jeg følte at jeg aldri fikk sjansen til å bevise for han at jeg var ferdig med mine problemer. Dagen etter pakket jeg nesten alt og reiste hjem. da sa han at det var meg han ville ha og ingen andre. men at det måtte bli slutt nå, men at vi kunne godt møtes igjen for å se om det fremdeles var noe der.

etterpå ville jeg at vi skulle snakke om det. si hva vi følte og slike ting. problemet var jo kommunikasjon, så jeg tenkte vi kunne prøve å søke hjelp. han var med. men psykologen var kun ute etter å si til meg at det var slutt nå og at det var flere fisker i havet. ikke akkurat det jeg hadde tenkt meg. jeg ville jo at hun skulle grave ut det vi la skjul på og det var eksen min også enig i. psykologen kunne jo komme med de riktig spørsmålene. begge hadde jo vanskelig for å fortelle hva de egentlig mente. Siden timen gikk så dårlig så vi snakket sammen i en times tid etterpå, men jeg klarte ikke å få ut alt. han måtte også reise siden vi nå bor 5 timer unna hverandre og måtte på jobb dagen etter. det som knuste meg mest var at han sa han var klar for ny kjæreste og at det aldri kunne bli oss igjen. den svei.siden han hadde sagt det motsatte flere ganger i dagene før dette møtet.

grunnen til at jeg skriver her er at jeg vet at han egentlig er redd. det har han også sagt. han sier han må tenke egoistisk nå og tenke på dette senere. men da er han vel ikke klar for ny dame? han sa jo at han var redd. redd for at hvis vi prøvde nå ville vi falle i samme felle igjen og at han blir såret. så jeg tror at han fremdeles er glad i meg mer enn en venn. men istede for å la seg være sårbar og redd fornekter han alt og sier at han har gått videre. er jeg inne på noe? jeg kan ikke skjønne at det er mulig å gå videre 4 dager etter et brudd (det var da 4 dager siden han gjorde det slutt). forstår at det er for å beskytte seg selv og skulle ønske jeg kunne gjort det samme, men jeg klarer det ikke.

jeg sender ikke masse meldinger eller ringer han lengre selv om han sier at jeg kan ringe når som helst. jeg vil ikke presse han, men jeg skulle ønske han bare forstod at ved å fornekte alt kommer han seg ikke videre hvis det er slik. at han fremdeles er glad i meg på mer enn en vennemåte. han sier også at han har vondt, spiser lite, sover dårlig tenker på meg stadig vekk og savner meg. da har han vel ikke kommet over meg, og er klar for ny dame?

jeg må også hente resten av sakene mine. livet mitt er snudd helt på hodet. jeg må nå bo hjemme hos foreldrene mine, søke jobb og finne en plass og bo sden jeg ikke vil bo her og ikke har bodd hjemme i snart 6 år.. så eksen min spurte også om jeg ville ha han tilbake en dag fordi det var trygghet i det. jeg svarte nei, for det mener jeg. jeg vil jo også være glad, gjøre noe for meg selv og bevise for meg selv at jeg klarer noe selv siden selvtilliten min ikke alltid har vært på topp. men samtidig vise han at jeg respekterer han. å si til noen noe du vet den andre ikke klarer å si tilbake er ikke å søke trygghet. jeg forstår at vi ikke kan være sammen akkurat nå, men håper jo på at en dag finner vi sammen igjen. jeg ønsker ikke at alle broene er brent slik som han sier nå. for min del brenner han enda mer når han fornekter alt.

kan noen vær så snille å hjelpe meg med spørsmålene mine?

Hei elinor.

det har gått en uke siden det ble slutt. det er trist og tungt. savner han masse.
Jeg har nå snakket med eksen min. Han fortalte at han var redd for at hvis vi prøvde skulle vi havne i samme grøfta igjen, og at han sa at han var klar for nye kjærester fordi man aldri kan si aldri. Han trodde egentlig ikke at han var klar selv heller. så det var godt for meg å vite. men i tillegg til dette sa han at han ikke visste hvilke følelser han hadde for meg. at de hadde forandret seg etter all kranglingen. den er tung.

Jeg har vært så mye opp og ned i det siste. jeg har grått, vært sint, fortvilet og oppgitt. Nå føler jeg meg maktesløs. ingenting hjelper jo. Men toppene er høyere og bunnene lavere nå enn tidligere i uken, noe som kun er positivt. jeg elsker han og vil ha han tilbake, men det hjelper jo ingenting når han ikke vil ha meg. Så jeg har bestemt meg for å fokusere på de positive delene ved bruddet. jeg skal søke jobb,finne leilighet, og være med venner. Plassen vi bodde på kommer jeg aldri til å savne, så jeg er glad jeg flyttet, men ikke at det ble slutt. Jeg savner han fremdeles og jeg skal ikke legge skjul på de følelsene, men de må bare komme i andre rekke nå, hvis jeg skal klare å komme meg igjennom. Dessuten så skal ikke eksen min få glede av det! Ikke faen om han skal sitte der å tro at jeg tenker på han heletiden! Jeg vil komme meg opp og frem. gjøre noe for meg selv slik at jeg føler meg bra. så kan han bare se hva han mistet... Ikke for å virke selvgod, men slik må jeg tenke nå.

Jeg har nå slettet han fra mobilen slik at jeg ikke kan sende meldinger eller ringe. Han tror at jeg kommer til å gjøre det, men jeg gidder ikke. jeg orker ikke. det blir vondere å snakke med han når jeg vet han ikke bryr seg så mye lengre. jeg har fremdels noe i leiligheten som er mitt og nøkkel til den. så jeg sa at jeg kunne hente de når han var på jobb. da ble han nesten litt trist.

Da jeg snakket med han sist, var jeg "glad" i tlf til han. men jeg sa også at jeg savnet han og at jeg en dag ønsket han tilbake. jeg vet at han ble forelsket i den glade meg, og uansett om jeg får han tilbake eller ikke vil jeg være den jenta. Jeg vil være hun som hadde planer, var selvsikker, glad og utadvendt. Hun som etterhvert ble borte i usikkerheten og sjalusien min. så det skal jeg jobbe med nå.

Jeg tror at du må få gråte, være sint, oppgitt og ha det jævlig så lenge du vil. Mine foreldre har hørt på meg i timesvis etter jeg kom hjem. jeg trodde jeg skulle gråte i flere uker, men det går bedre nå. hvis du ikke har noen å snakke med, gå til en psykolog. det skal jeg på tirsdag. bare for å sortere alle tankene. Tren! det har jeg gjort. det er godt å svette litt og få ut litt frustrasjon på denne måten. Jeg har ikke trent mye, men siden jeg ikke har spist noe særlig denne uken og sovet minimalt, ble jeg sliten veldig fort. men det var godt fordi jeg klarte å sove i hele 5 timer en natt etter trening og det er rekord siden det ble slutt! sett deg noen mål for framtiden. den står forran deg nå, og når du er klar for det kan du hive deg på. Det er lov til å være redd og sårbar. du blir bare sterker av å innrømme det