Hei.
det har nå vært slutt mellom eksen og meg i en uke. vi har vært sammen i 1 1 1/2 år og bodde sammen i det siste halvåret. i begynnelsen hadde vi det perfekt. vi var glade, selvstendige, hadde egne meninger, respekterte og forsto hverandre. vi begynte å snakke om hus, barn, hvor vi skulle bo, om å gifte oss. jeg har aldri vært så lykkelig før og det samme sier eksen. slik var det en lang stund, men etter ca 8-9 måneder skulle jeg reise til utlandet for å studere. kommunikasjonsmidlene var det dårlig med og jeg kunne bare komme meg på nett en dag i uken. jeg var så usikker på meg selv. at han kanskje skulle gå fra meg. finne noen andre på den tiden jeg var borte. dette slet. Min sjalusi og usikkerhet gjorde at jeg alltid måtte spørre og grave. jeg likte plutselig ikke at han gikk ut, dro hjem til sine foreldre eller venner. Jeg ble sjalu på alt. dette gjorde han innesluttet og redd. han ble også sint fordi jeg ikke godtok og ikke klarte å komme meg over det. I hans fortid hadde han vært litt utagerende. festet sykt mye og lå med mange jenter. så jeg klarte heller ikke å snakke skikkelig om det han gjorde før. da jeg kom hjem fortsatte kranglene, men likevel flyttet vi sammen til høsten. siden jeg var ferdig med å studere. vi flyttet til en alt for liten plass hvor han jobbet. jeg begynte på nytt studium, men det var alt for lite forelesninger så jeg ble sittende mye alene. det var vanskelig å få seg venner. Jeg savnet vennene mine jeg hadde der jeg studerte før og ble trist av å tenke på det. jeg prøvde å få meg litt jobb, men det ble for lite. det slik etterhvert at jeg krevde oppmerksomheten hans etter han var ferdig på jobb og hver helg. dette førte til at vi kranglet mye. begge hadde lyst til å reise til venner og familie, men i stede ble vi hjemme for å pleie forholdet. vi skjønte ikke at det beste var at vi savnet hverandre skikkelig.

Etterhvert klarte jeg å komme meg over den usikkerheten og sjalusien på egen hånd. jeg innså at han ikke ville gjøre noe slikt og at jeg måtte stole på han. dette fortalte jeg ikke til han siden det vi kranglet om nå var at han alltid var på jobb og jobbet sene kvelder. men hos han lå det alltid der og ulmet.

den siste uken før det ble slutt fortalte han at han ikke så oss mer. at han var redd for at vi aldri skulle finne tilbake. jeg ba om å få prøve, og han sa ja. jeg var trist fordi jeg følte at jeg allerde hadde mistet han. det var tungt, men jeg visste at jeg måtte være glad for at han også skulle bli det. jeg fikk aldri sjansen. 5 dager etter, kom han hjem og sa at det var slutt. det var et sjokk. jeg følte at jeg aldri fikk sjansen til å bevise for han at jeg var ferdig med mine problemer. Dagen etter pakket jeg nesten alt og reiste hjem. da sa han at det var meg han ville ha og ingen andre. men at det måtte bli slutt nå, men at vi kunne godt møtes igjen for å se om det fremdeles var noe der.

etterpå ville jeg at vi skulle snakke om det. si hva vi følte og slike ting. problemet var jo kommunikasjon, så jeg tenkte vi kunne prøve å søke hjelp. han var med. men psykologen var kun ute etter å si til meg at det var slutt nå og at det var flere fisker i havet. ikke akkurat det jeg hadde tenkt meg. jeg ville jo at hun skulle grave ut det vi la skjul på og det var eksen min også enig i. psykologen kunne jo komme med de riktig spørsmålene. begge hadde jo vanskelig for å fortelle hva de egentlig mente. Siden timen gikk så dårlig så vi snakket sammen i en times tid etterpå, men jeg klarte ikke å få ut alt. han måtte også reise siden vi nå bor 5 timer unna hverandre og måtte på jobb dagen etter. det som knuste meg mest var at han sa han var klar for ny kjæreste og at det aldri kunne bli oss igjen. den svei.siden han hadde sagt det motsatte flere ganger i dagene før dette møtet.

grunnen til at jeg skriver her er at jeg vet at han egentlig er redd. det har han også sagt. han sier han må tenke egoistisk nå og tenke på dette senere. men da er han vel ikke klar for ny dame? han sa jo at han var redd. redd for at hvis vi prøvde nå ville vi falle i samme felle igjen og at han blir såret. så jeg tror at han fremdeles er glad i meg mer enn en venn. men istede for å la seg være sårbar og redd fornekter han alt og sier at han har gått videre. er jeg inne på noe? jeg kan ikke skjønne at det er mulig å gå videre 4 dager etter et brudd (det var da 4 dager siden han gjorde det slutt). forstår at det er for å beskytte seg selv og skulle ønske jeg kunne gjort det samme, men jeg klarer det ikke.

jeg sender ikke masse meldinger eller ringer han lengre selv om han sier at jeg kan ringe når som helst. jeg vil ikke presse han, men jeg skulle ønske han bare forstod at ved å fornekte alt kommer han seg ikke videre hvis det er slik. at han fremdeles er glad i meg på mer enn en vennemåte. han sier også at han har vondt, spiser lite, sover dårlig tenker på meg stadig vekk og savner meg. da har han vel ikke kommet over meg, og er klar for ny dame?

jeg må også hente resten av sakene mine. livet mitt er snudd helt på hodet. jeg må nå bo hjemme hos foreldrene mine, søke jobb og finne en plass og bo sden jeg ikke vil bo her og ikke har bodd hjemme i snart 6 år.. så eksen min spurte også om jeg ville ha han tilbake en dag fordi det var trygghet i det. jeg svarte nei, for det mener jeg. jeg vil jo også være glad, gjøre noe for meg selv og bevise for meg selv at jeg klarer noe selv siden selvtilliten min ikke alltid har vært på topp. men samtidig vise han at jeg respekterer han. å si til noen noe du vet den andre ikke klarer å si tilbake er ikke å søke trygghet. jeg forstår at vi ikke kan være sammen akkurat nå, men håper jo på at en dag finner vi sammen igjen. jeg ønsker ikke at alle broene er brent slik som han sier nå. for min del brenner han enda mer når han fornekter alt.

kan noen vær så snille å hjelpe meg med spørsmålene mine?